Jeg har begynt å lure på om det er sant. For jeg er ikke sikker på at mennesker mister seg selv. Noen ganger tror jeg de bare har lyttet til alle andre litt for lenge. Kanskje har du ikke mistet deg selv. Kanskje har det bare blitt vanskelig å høre hva som faktisk er ditt.
Det jeg gjør, hvis jeg skal prøve å si det enkelt, er å hjelpe mennesker å skille mellom det som faktisk er deres, og det de har båret så lenge at de har begynt å tro at det er dem.
Kanskje kjenner du deg igjen i noe av dette.
Og kanskje den vanskeligste:
Du er redd for at du vet svaret allerede.
At du ikke egentlig mangler innsikt.
At du bare ikke vet hva du skal gjøre med den.
Jeg har begynt å lure på om vi misforstår hva som skjer i slike perioder.
For noen ganger begynner ting å blande seg sammen.
Frykt begynner å høres ut som ansvar.
Du tenker:
Men hvis du stopper opp et øyeblikk, er spørsmålet kanskje:
Er dette ansvar?
Eller er jeg redd?
De to kan høres overraskende like ut når vi har levd lenge nok med frykten.
Skyld begynner å høres ut som kjærlighet.
Og etter hvert begynner vi å tro at det er kjærlighet.
Noen ganger er det.
Andre ganger er det skyld som sitter i førersetet.
Kjærlighet sier: "Jeg bryr meg om deg."
Skyld sier: "Jeg er ansvarlig for hvordan du har det."
Det er ikke det samme.
Tilpasning begynner å høres ut som identitet.
Denne er kanskje den vanskeligste å få øye på.
For etter mange år kan vi begynne å si:
Men noen ganger beskriver vi ikke hvem vi er.
Vi beskriver hvem vi måtte bli.
En strategi som fungerte så lenge at den begynte å føles som en personlighet.
Og etter hvert blir det vanskelig å vite hva som faktisk er ditt.
Det er den delen som interesserer meg.
Ikke hvordan vi blir en ny person.
Men hvordan vi skiller mellom det som faktisk er vårt, og det vi har båret så lenge at vi har begynt å tro at det er oss.
Når noe slutter å fungere, antar vi ofte at vi har gått fra orden til kaos.
At noe er galt.
At vi har mistet veien.
At vi må finne tilbake til den vi var.
Jeg er ikke så sikker på det.
Den eldre jeg blir, desto mindre tror jeg mennesker er så kaotiske som vi ser ut.
Igjen og igjen legger jeg merke til det samme:
Det som ser ut som kaos, har ofte en struktur.
Men under historiene finnes det ofte noe som går igjen.
Et mønster som blir vanskelig å få øye på når man står midt i det.
Det er den delen som interesserer meg.
Ikke hvordan vi fikser mennesker.
Men hvordan vi ser klarere.
Det interessante er at når vi ser litt klarere, skjer det ofte noe av seg selv.
Og sakte, nesten uten å legge merke til det, begynner de å stole mer på sin egen orientering igjen.
Jeg kommer sannsynligvis ikke til å fortelle deg hvem du er.
Men jeg kan hjelpe deg å høre deg selv litt klarere.
Jeg har brukt mesteparten av voksenlivet mitt på det samme spørsmålet.
Bare i ulike forkledninger.
Hvordan fungerer egentlig et menneske?
Det spørsmålet har tatt meg gjennom psykologi, ADHD, nevrovitenskap, mytologi, morskap, coaching og AI.
Utenfra ser det ut som mange forskjellige interesser.
For meg har det alltid vært den samme samtalen.
Hvordan finner vi fram til det som faktisk er sant for oss når verden er full av stemmer som forteller oss hvem vi burde være?
Bestemoren min pleide å si:
«Vær snill med ho Toini.»
Jeg tror hun prøvde å lære meg noe lenge før jeg visste at jeg kom til å trenge det.
Den lengste relasjonen du noen gang kommer til å ha, er relasjonen du har til deg selv.
Og ofte er det den som lekker inn i alt det andre.
Jeg har lagt merke til noe.
Folk kommer ofte og sier de er forvirret.
Jeg er ikke alltid sikker på at de er det.
De fleste har tenkt lenge. Veldig lenge.
Noen ganger tror jeg problemet er at de står så tett på sitt eget liv at alt begynner å se litt likt ut.
Og når alt inni deg begynner å høres likt ut, blir det vanskelig å ta gode valg.
Jeg har faktisk begynt å lure på om forvirring alltid er forvirring.
Jeg tror noen av oss vet mer enn vi liker å innrømme.
Det vanskeligste er kanskje ikke å finne svaret. Det vanskeligste er kanskje å leve med det når det først dukker opp.
Det er ofte her arbeidet begynner.
Ikke med flere svar.
Men med å skille det som har blitt blandet sammen.
Kanskje handler det ikke om å finne tilbake til den du var.
Kanskje handler det om å slutte å leve som en redigert versjon av deg selv.
Du trenger ikke vite nøyaktig hva problemet er.
Det er ofte derfor vi begynner med en kartleggingssamtale.
Vi ser på det sammen.
Ikke for å gjøre livet perfekt.
Men for at du skal slippe å gå i ring alene.
Du går ikke nødvendigvis derfra med et ferdig svar.
Men du går derfra med et tydeligere kart over hva som skjer.
Jeg kommer sannsynligvis ikke til å fortelle deg hvem du er.
Det høres slitsomt ut for oss begge.
Men jeg kan hjelpe deg å høre deg selv litt klarere.
START MED EN KARTLEGGINGSSAMTALE75 minutter · Digitalt eller Oslo · 3 900 kr
En privat samtale hvor vi ser på hva som faktisk skjer i livet ditt nå, hvilket mønster som går igjen, og hva som kan være riktig vei videre. Ikke gratis discovery. En reell kartlegging.
Du fyller ut et kort spørreskjema før booking. Vi bruker timen til å forstå hvor du står, hva som gjentar seg, og hva som kan være neste riktige steg.
Hvis vi går videre i et privat forløp, trekkes beløpet fra pakkeprisen.
Noen klienter trenger en utvidet kartleggingsfase hvis det er mye å sortere eller du ikke har snakket med noen ordentlig på lenge. Da sier jeg det tydelig, og vi setter opp en ekstra samtale før vi velger riktig forløp.
Én samtale kan gjøre deg lettere. Et forløp hjelper deg å leve annerledes.
Det er normalt å trenge å få lagt alt på bordet først — spesielt hvis du har båret for mye alene over tid. En times pust og ro kan gi reell lettelse. Men lettelse er ikke det samme som integrering.
Et strukturert forløp gir arbeidet tid til å meningsfullt møte hverdagen din. Vi får se hva som faktisk gjentar seg, hva det beskytter, hva det koster, og hva som må endres i konkrete valg, vaner og strukturer.
Forskningen peker i samme retning som erfaringen: ADHD-coaching og arbeid med kvinner i overgang trenger som regel kontinuitet over flere sesjoner. Ikke fordi mer er bedre, men fordi det tar tid for et nytt mønster å bli ekte i kroppen.
Alt arbeid trenger ikke samme form. Vi velger riktig kart, ikke lengst mulig forløp.
Notatboken er ikke en bonus. Den er der arbeidet får et sted å lande mellom samtalene.
Refleksjonsspørsmål, ankerpunkter, verdier, mønstre, kropp, grenser, glede og retning. Et aktivt rom mellom timene — ikke lekser, men et sted hvor det vi snakker om får plass til å bli din egen.
Helt annerledes formet. Mindre skriving, mer struktur. Sesjonssammendrag, det vi så, hva du prøver nå, og hvor du finner tilbake til tråden når hverdagen blir uoversiktlig igjen. Ekstern hukommelse, ikke lekser.
Etter booking får du en kode til Saltbloom for å bestille riktig notatbok. Den er inkludert i pakkeprisen.
Henvist for støtte gjennom perimenopause, HRT eller hormonelle overganger.
Les mer →Henvist etter ADHD-utredning eller diagnose. Strukturert oppfølging videre.
Les mer →Hvis du ikke vet hvilken vei som er riktig, start med en kartlegging.
Book nå →Jeg har brukt mesteparten av voksenlivet mitt på det samme spørsmålet.
Hvordan fungerer egentlig et menneske?
Det høres kanskje litt sært ut. Men jo eldre jeg blir, desto mer tror jeg at nesten alt jeg har vært opptatt av egentlig har vært ulike versjoner av akkurat det spørsmålet.
Det har tatt meg gjennom psykologi, ADHD, nevrovitenskap, myter, relasjoner, morskap, coaching, skriving og AI.
Utenfra ser det sikkert ut som mange forskjellige interesser.
For meg har det alltid vært den samme samtalen.
Jeg tror faktisk ikke mennesker er så kaotiske som vi ser ut.
Igjen og igjen legger jeg merke til det samme.
Det som ser ut som kaos, har ofte en struktur.
Det som ser ut som et problem, er ikke alltid problemet.
Og det som ser ut som forvirring, er ikke alltid forvirring heller.
Mange av menneskene jeg møter har tenkt lenge før de kommer hit.
Lest bøkene. Hørt podkastene. Snakket med vennene sine. Kanskje gått i terapi.
Problemet er sjelden at de mangler innsikt.
Ofte står de bare så tett på sitt eget liv at det er vanskelig å se mønsteret.
Det er den delen som interesserer meg.
Ikke hvordan vi fikser mennesker.
Men hvordan vi ser klarere.
Bestemoren min pleide å si:
«Vær snill med ho Toini.»
Jeg tror hun prøvde å lære meg noe lenge før jeg forstod hvorfor det var viktig.
For den lengste relasjonen du noen gang kommer til å ha, er relasjonen du har til deg selv.
Og ofte er det den som lekker inn i alt det andre.
Jeg håper du går herfra og kjenner deg mer levende.
Mer nysgjerrig på livet ditt.
Mer villig til å stole på det du allerede vet.
Kanskje litt modigere enn da du kom.
Og litt tryggere i egen drakt.
Skriving om mønstre, regulering, nevrodivergens, kvinner i overgang, og det å bli noen som faktisk passer i livet sitt.