Du kommer fordi noe viktig ikke lenger gir mening.
Kanskje ser livet ditt fint ut utenfra. Kanskje er det det også, på flere måter. Og likevel er det som om noe i deg lever etter en gammel forståelse som ikke lenger stemmer med livet du faktisk står i.
Jeg tror ikke du er ødelagt.
Jeg tror noe i deg prøver å finne en ny form.
Det jeg gjør er å hjelpe kvinner med å se litt klarere det som blir vanskelig å få øye på når man står midt i det.
Kanskje har du brukt år på å bli den som holder alt sammen. Og i det siste har du glemt hva du egentlig trenger.
Kanskje har du lest bøkene, gått i terapi, satt ord på mønstrene. Likevel flytter noe seg ikke.
Kanskje har du fått ADHD-diagnose. Og klarer ikke lenger å se hva som er deg, hva som er diagnosen, og hva som er år med å prøve å fungere på en måte som aldri helt passet.
Kanskje står du midt i en overgang, og alle sier du må gå tilbake til den du var. Du vet at det ikke finnes noen vei tilbake.
Kanskje er du ikke i krise. Kanskje er du bare lei av å oversette deg selv.
Jeg legger stadig merke til noe.
Mange kvinner kommer til meg fordi de føler at noe ikke stemmer lenger. Jeg er ikke alltid overbevist om at det er det som egentlig skjer. Noen ganger tror jeg de rett og slett har vokst fra den versjonen av seg selv som fikk alt annet til å fungere.
Og jeg har begynt å lure på om "for mye" egentlig er det rette ordet.
Kanskje har du brukt for mange år på steder som krevde at du gjorde deg litt mindre.
Jeg har også begynt å lure på om "fortapt" er det rette ordet.
Hva om du ikke er fortapt, egentlig? Hva om det bare har blitt vanskelig å høre din egen stemme under alle de andre?
Den flinke piken. Rebellen. Skylden. Frykten. Den slitne. Den ærlige. Den lille stemmen under alt sammen.
Et sted underveis begynte ting å blande seg sammen.
Frykt begynte å høres ut som ansvar. Skyld begynte å høres ut som kjærlighet. Tilpasning begynte å høres ut som identitet. Intuisjon ble så stille at du sluttet å stole på den.
Hva faen er egentlig intuisjon?
Det er her vi begynner.
Ikke ved å velge en ny rolle. Ved å lære å høre hva som faktisk er ditt.
Og nei, dette er ikke en kult. Du trenger ikke vandre rundt i skogen i lin. Vi har bare en samtale.
Hvor frykten kanskje har begynt å styre mer enn den burde.
Det du allerede vet, men ikke helt tør å stole på ennå.
Det som er i endring i kroppen, jobben, relasjonene eller identiteten din.
Det som kanskje prøver å forandre seg.
Frykt er en elendig navigatør. Den kan få gammel lojalitet til å høres ut som kjærlighet, og ubehag til å høres ut som fare.
Jeg har brukt det meste av voksenlivet mitt på det samme spørsmålet i ulike forkledninger.
Hvordan fungerer egentlig et menneske?
Det spørsmålet har tatt meg gjennom psykologi, ADHD, nevrovitenskap, coaching, mytologi, morskap og AI. Utenfra ser det ut som ulike interesser. For meg har det alltid vært den samme samtalen.
"Vær snill med ho Toini."
Hun sa det på nordnorsk dialekt. Jeg tror hun prøvde å gi meg kartet lenge før jeg visste at jeg kom til å trenge det.
Den lengste relasjonen du noensinne kommer til å ha, er det du har med deg selv.
Det viser seg å være en av de mest robuste funnene i Harvard-studien som har fulgt mennesker over åtti år: kvaliteten på relasjonene våre er den sterkeste prediktoren for et langt og godt liv.
Men jeg legger stadig merke til at den ene relasjonen vi sjelden snakker om, er den vi har til oss selv. Og ofte er det den som lekker inn i alt det andre.
Jeg kommer stadig tilbake til dette.
I det meste av menneskets historie virket nattehimmelen tilfeldig. Så var det noen som la merke til et mønster.
Stjernene hadde ikke forandret seg. Forståelsen vår hadde.
Jeg tror det samme ofte gjelder mennesker.
Jeg har begynt å lure på om dette ikke er kaos, egentlig. Kanskje er det begynnelsen på noe nytt.
Det samme arbeidet.
Vi starter vanligvis her. Du går derfra med ord for det du har stått i, og en klarere følelse av hva som kanskje trenger oppmerksomhet videre. Digitalt eller Oslo.
BOOK →For kvinnen som er lei av å leve på autopilot og vil tilbake til det hun vet innerst inne. Enkelttimer eller en seks-måneders arc.
LES MER →Ikke post-it-versjonen. Nervesystem, identitet, struktur og selvtillit. Forskningsforankret 1:1-arbeid for ADHD-kvinner.
LES MER →Historie, skygge, kropp, kjærlighet og retur. En levende kohort med tolv andre kvinner — eller boken når den kommer.
LES MER →Du betaler ikke for seks timer. Du betaler for å slutte å gå i ring rundt det samme spørsmålet alene.
Jobben min er ikke å bli enda en stemme du må lytte til. Det er nok av dem allerede.
Jobben min er å hjelpe deg med å høre din egen igjen.
Vi jobber dypt. Vi tenker ærlig. Vi kommer sikkert til å le. Du går kanskje derfra litt urolig. Det er som regel et godt tegn.
Så vil jeg at du skal gå og leve livet ditt.
Jeg har begynt å lure på om usikkerhet alltid er usikkerhet.
Noen ganger tror jeg vi allerede vet. Det vanskeligere spørsmålet er om vi er klare for det vi vet.
Jeg tror ikke målet er å være lykkelig hele tiden.
Hvem lovte oss det?
Jeg tror arbeidet er å lære å møte livet sitt. Gleden. Sorgen. Usikkerheten. Den ubehagelige sannheten. Det du ønsket deg. Det du ikke valgte.
Good thing. Bad thing. Who knows?
Noen ganger forstår vi meningen i et øyeblikk først mye senere.
Du trenger sannsynligvis ikke å rive livet ditt opp med rota. Men du må kanskje slutte å svikte deg selv inni det.
Ikke gi bort det indre kompasset ditt.
Som regel mens de tviler på seg selv hele veien.
Det hjelper å kjenne seg igjen.
Noen ganger er det å bli sett litt klarere det første som setter noe i bevegelse.
Spørsmålet under alle de andre spørsmålene er ofte: hvordan er relasjonen du har til deg selv?
BOOK EN KARTLEGGINGSSAMTALE →Refleksjoner, feltnotater og essays om regulering, indre arkitektur, nevrodivergens, kvinner og det å bli. Når det er noe verdt å si.